Moderne klinisk psykofarmakologi gir riktige doser - et stort fremskritt

Jeg er nylig blitt oppmerksom på en utmerket liten artikkel publiceret i Ugeskrift for Læger i 1999 [1]. Særlig er dette interessant fordi vi kort før var på en studietur til Randers. Meget bra inntrykk fra den psykiatriske avdeling der!

Debatten om bruk av antipsykotiske midler, »klassiske« og »second generation«, og dosering berøres også. Det påpekes meget riktig at doser som har vært vanlig til nå - eks haloperidol 10-20 mg daglig - har vist seg å være aldeles unødvendige for å oppnå effekt og alt for høye med tanke på bivirkninger (EPS og hormonforstyrrelser, særlig hyperprolaktinemi). Studier med PET-scan (D2-blokkade i striatum) har som det påpekes, vist dette. Imidlertid, funnene var de samme da haloperidol ble prøvet ut 1959 i åpne pilotstudier: Gode resultater - antipsykotisk og såkalt aktiviserende - hos pasienter med kronisk schizofreni som var »behandlingsresistente« (med klorpromazin) og rask og god dempning ved akutt mani. Men med hvilke doser? 1-8 mg pr dag, vanligste dose 2-3 mg daglig! Optimal dose var individuelt varierende innen for dette området. Over 6-8 mg fikk ingen pasienter bedret effekt, bare ekstrapyramidale bivirkninger. Altså, intet nyt under solen!

Nå viser altså studier i USA (Kapur) og tidligere også i Sverige, at det terapeutiske vinduet (65-75% D2-blokkade målt i striatum) er meget smalt. Det svarer til omkring 10% av optimal døgndose hos den enkelte pasient.

Vi bruker ut fra dette s.kons måling av medikamentet (f.eks. flupentixol) og prolaktin (skal ikke stige) og doserer til ganske lavt i referanseområdet for stoffet. Dette er ikke »næsten medisinfri psykiatri« - det er ideell medisinering. Angitt som haloperidol-dose blir median dose da omkring 2 mg/døgn, med fullgod antipsykotisk effekt. Bakgrunnen for tidligere 10-års alt for høye doser var vel enkel menneskelig logikk: Dersom 5 mg gir brukbar virkning, må vel 10 mg være dobbelt så godt?! Sykdommen var jo samtidig svært alvorlig og bivirkninger kunne man vel oftest ikke unngå? Med stoffer med lang halveringstid (typisk 20 timer), 5-7 dager til steady state og en viss latens for selve virkningen, var resultatet gitt - overdosering.

Moderne klinisk farmakologi med de analyser som der er mulig har revolusjonert bruken av psykofarmaka, med bedre effekt og vesentlig mindre bivirkninger som resultat. Dette gjelder ikke minst nevnte (og andre) klassiske antipsykotiske stoffer, som er mye billigere (pris ca. 1:50) og uten metabolske bivirkninger som mange av de nye har. Disse er dessuten ikke bedre mht. effekt, nok med unntak av clozapin.

Laboratorium for klinisk farmakologi, St.Olavs Hospital HF, N-7006 Trondheim, Norge, tlf 00 47 73 55 01 60, kan gi ytterligere informasjon. Vi bruker service derfra daglig.