Skip to main content

Læge-patient-forholdet. Reflektioner og visioner. Antologi

Lege John Nessa E-mail: john.nessa@isf.uib.no

4. nov. 2005
3 min.

Samme hva en diskuterer vedrørende helsevesenet ender det ofte opp med en samtale om lege-pasient forholdet. Slik er det tilsynelatende også innenfor Det Etiske Råd. Rådet ble etablert i 1987 i kjølvannet av debatten om forskning på befruktede egg og fostre. Nå har rådet engasjert seg i diskusjonen om lege-pasient forholdet, i form av en antologi på i alt 12 essays skrevet hovedsakelig av leger, men også med bidragsytere fra andre fagfelt: psykolog, sykepleier, prest, forfatter, journalist, politiker, historiker. Boken berører en rekke temaer som ikke kan gjengis i en kort bokanmeldelse. Stikkord er det personlige lege-pasient forholdet, makt og asymmetri, den lege-faglige versus den lege-sosiale kompetansen. Agnes Hauberg definerer den lege-sosiale kompetansen som »den del av forholdet mellom en læge og en patient, som vedrører samarbejde, information og kommunikation«. Hun tegner en framtid, som krever at legene videreutvikler sin lege-sosiale kompetanse. Det samme temaet er flere andre bidragsytere inne på. Siden kontakten mellom lege og pasient i stigende grad er »en handel om viden, tryghed og empati, snarere end »bare« det »vejeligt videnskapelige«/det fysiske« (s. 80) må de psykologiske og mellommenneskelige problemstillingene få en selvstendig plass i all helsefaglig utdanning.Kirsten Kopp skriver innsiktsfullt om samtalen som mulighet. Språket fungerer dialektisk. Vi taler som vi er, og vi blir som vi taler. Enhver talehandling er en potensielt symptomlindrende behandling. Situasjonen er ofte, at pasienten ikke har et problem, som skal løses, men en situasjon som kan og skal deles for å lindre den sykes lidelse. Den faglige utfordringen er å forstå og stole på, at dette er det viktigste medisinske bidraget i mange situasjoner.Dette er en leservennlig bok både i form og innhold. Jeg liker bokens lay-out. Jeg liker mange, relativt korte, men innsiktsfulle bidrag, selv om jeg skulle ønske at noen bidragsytere foretok en litt dypere historisk og etisk analyse av, hvorfor det er slik, at så mange har så mye å klage på, når det gjelder lege-pasient forholdet, samtidig som de aller fleste er fornøyde med sin egen lege. Jeg liker ikke at de fleste innleggene mangler litteraturliste. Dersom bokens hovedbudskap skal tas på alvor, virker det demoraliserende og useriøst, at ikke alle forfatterne følger den akademiske hovedskikk å vise til litteratur, som kan utdype og besfeste det budskapet en har å komme med. Mye kjernelitteratur om lege-pasient forholdet blir ikke nevnt av forfatterne, for eksempel John Berger & Jean Mohrs klassiker A Fortunate Man, utgitt alt i 1967, med nytt opplag i 2003.Min konlusjon er klar: Dette er en nyttig bok for enhver lege. Den er lett å lese, gir god oversikt over emnet, og stimulerer til egne refleksjoner. For en norsk kollega er det tankevekkende å konstantere, at de danske fagmiljøene ofte er mer kreative, når det gjelder de humanvitenskapelige sidene ved medisinerfaget, enn vi er i vårt land.

København: Det Etiske Råd (www.etiskraad.dk), 2003.

136 sider. Pris: 60 kr.

ISBN 87-91112-30-3